Knut ville ta en hviledag etter en tøff start, så jeg har fortsatt alene. Vår avtale har vært helt åpen mht hvor lenge vi skulle slå følge,så dette var udramatisk. Strekket fra Russnes til Skaidi er bare 25 km, men tok meg to timer. Vinden røsket kraftig, og jeg måtte virkelig jobbe. Lunsj på Skaidi, opptørking. En dame med kaffe og røyk spurte meg; Kå dokker tænke på når dokker sykla sånn? Ja, hva skal jeg svare da? Uansett, mot rådene jeg fikk bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å komme over selveste Col de Sennalandet, en værutsatt fjellovergang før Alta. For å gjøre det kort, det var skikkelig ille! Værste syklingen jeg har opplevd! Men som jeg tenkte, vi snakker ikke 50 timer i dødssonen heller! Ned mot Alta møtte jeg våren, bjørkenen var begynt å bli grønne, og det må ha vært nesten 5 grader. Nei Finnmark, du må kunne bedre enn dette!
Det burde stått Hatter og høy, evtvært skrevet med bare en t...
Trist syn på veien over Sennalandet
Du er kul onkel Eirik!
SvarSlettSterkt!
SvarSlett