Dag 8: Bleik - Sortland - 105 km

Nydelig sykling langs vestsida av Andenes i dag. Lange rette strekk med god medvind. Gårsdagen satt litt i kroppen, så jeg hadde ingen store ambisjoner mht distanse. Men Stave, Nordmela, Nøss osv føyk forbi, så jeg så meg ut Sortland. Der fikk jeg forøvrig dagens eneste klatring; over broa til sentrum. Nå ser jeg Lofotveggen i sør ! Noen mil til Melbu, ferge, og så er jeg der. Stas. Og jada far, jeg får i meg nok næring. Spist middager to ganger i dag. Og jada mor; jeg er forsiktig. Har ikke opplevd en eneste ubehagelig hendelse i trafikken. Har noen pussigheter og fortelle, men det får jeg ta når jeg kommer over en pc. Nå er det klarvær og sol, fin belønning for de første dagene.


Bleik på Andøya



Sola i ansiktet, vinden i ryggen -
strake veien sydover!



Noen lever hele livet i fortiden...


Jo altså, når jeg hadde syklet noen mil fra Bleik var det på tide med en pause. Det var kraftig medvind, og ikke helt enkelt å finne et lunt sted. Tilslutt var det en klippe jeg kunne trille inn i le av, med en fin liten gressvoll, ly for primusen osv. Jeg spredde mine våte klær utover og satt meg til for å nyte roen, og kanskje ta en blund. Og hva skjer, jo etter 5 minutter hører jeg noe kakling som tiltar i styrke. Og rundt svingen kommer tre damer, hvorav den eldste setter seg ned 5 meter fra meg. Jeg tenker på tradisjonelt østlandsvis; herregud, her har de hele Andøya å ta av, så må de på død og liv slå seg til oppå meg (Andøy kommune: areal 659,3 km2, innbyggertall 6405). Men jeg sier ingenting.

Gamlemor: Jasså, så dokk vesst om geitegrotteholekjærkja da ?
Eirik: At det var sa De ?
Gamlemor: Æ sa, så dokk vesst om geitegrotteholekjærkja ?
Eirik: Ehh, jeg så meg igrunn bare etter en knaus som ga litt ly for vinden
Gamlemor: Næhh, hø hø, hæ hæ, hørt dokk jenta ?

Og så fikk jeg en historien om dette spesielle stedet hvor geitene gjemte seg i en grotte, og som også var en viden kjent utendørskirke der folk til og med giftet seg. Vi var naturligvis også innom barnebarnet som var på turnstevne på Andenes og en hofte som ikke fungerte helt etter formålet. Men ingen kan si at det også var endel spennende informasjon for en turist.

Bare for å presisere, jeg gjør ikke narr. Hvis det er noen som fortjener å bli gjort narr av er det like mye meg selv og ryggmargsrefleksen "trø meg ikkje for nære". For jeg beundrer på mange måter folk som er seg selv fullt ut, og ikke gjør seg for mye til alt etter hvem de er sammen med. F.eks. likte jeg gamlemor mye bedre enn hun som serverte meg vafler med rømme på kafeen senere på dagen. Hun freste til sine ansatte, men var smørblid til meg. Det hadde vært mer realt om hun var litt muggen overfor meg også, nå virket hun bare falsk. Det er ellers så mye snakk om kvalifikasjoner, spisskompetanse og andre ting man må skaffe seg for tiden. Selv har jeg mer lyst til å omskolere meg til en trivelig, sosial og blid nordlending som ler mye. Skal sjekke hva de har på friundervisningen når jeg kommer hjem.

Det blir jo veldig mye storslagen natur på en reise som dette. Jeg grunnet litt på det underveis. Hva har gjort mest inntrykk så langt ? Flott natur kan være litt som frokostbuffeten på hotell. Veldig stas noen dager, men etterhvert tar du den for gitt og kan til og med bli litt matlei. Det har ikke skjedd meg enda. Likevel er det nok først og fremst møtet med andre mennesker som er spennende og som virkelig setter igang refleksjoner. Og, ingen refleksjoner, ingen utvikling.

Som dere sikkert har skjønt er jeg opptatt av musikk, og nå har jeg tid til å høre litt også. På steppene over Andøya gikk det i Nanci Griffith og "across the great divide" fra albumet "Other Voices, Other Rooms". Kvalitetshestepop. Ellers kjørte jeg senere på dagen Beatles vs. Rolling Stones testen. Selv om dette er musikk jeg sjelden hører på nå, måtte jeg sjekke om Beatles (fortsatt) er best. Jeg valgte meg ut "Revolver" og "Exile on main street", albumer som står som påler i musikkhistorien. Cruiset sørover langs Risøyfjorden i 25 km/t og lyttet gjennom begge i sin helhet. Og konklusjonen ? Joda, Stones har energien og fete riff. Bra. Men blir det ikke litt likt etter noen låter, er det samme formelen om og om igjen ? Og hva med instrumenteringen ? Stort sett standard, men jammen drister de seg til med et munnspill, du verden ! Beatles derimot er ikke energi, men musikk. Varierte arrangementer, musikalitet og vilje/evne til å eksprimentere med uttrykket (bortsett fra "Yellow Submarin", den er for teit). Jo, jeg fikk bekreftet at jeg ikke valgte feil side da jeg var ung.

Ellers vaar det flott camping på Sortland. Sønnen til innehaveren kunne fortelle at Opplysningen 1881 var lagt ned og 50 mennesker mistet jobben, og at det ikke gikk så bra for Nortura heller. Dessuten måtte vi få gjort noe med narkotikaproblemet nede i Oslo. Den er grei.

Dag 7: Tromsø - Bleik - 150 km

I dag har jeg syklet over Kvaløya, tatt ferge til Senja, valgt ruta nord på Senja til Gryllefjord, og så tatt ferge over til Andenes. Telter på en stor slette ved Bleik, ut mot stor havet mot vest. Naturen er jo så vill og vakker, at det nesten er trist å ikke ha med noen å dele den heftige begeistringen med. Jeg tror ho Randi "sola mi" Hansen må ha vært hjemme i Gryllings på ferie, før jammen har jeg ikke fått endel sol utover dagen! Jeg er en heldig mann! Lyden i dag har vært vindsus, bølger, The Flaming Lips, Miles Davis og etterhvert min anstrengte pust før å rekke ferga. Det er utrolig koselig med hilsner på sms. Send fler, det er jo ikke akkurat støtte til Røde Kors, men det gir meg masse energi, og det bare for 49 øre. Game over for i dag. Eirik

Ja nettopp... men jeg trenger det
ikke skriftlig!


Kvaløya - flott natur og fineste
syklingen til nå!

Dag 6: Lyngseidet - Tromsø - 84 km

Som dere skjønner rakk jeg frem til Olderdalen og ferga over til Lyngseidet i går kveld, ca. 20 min. til gode på siste ferge. Det var flott sykling innover Lyngenfjorden, stødig medvind og flat vei langs fjæra. Flott å sykle på den måten, ligge på den store skiva foran i 30 km/t, lukte sjø og fjære mens Steely Dan synger "Countdown To Ecstasy". Når jeg har kjørt en dag og nærmer meg ca 100 km går det greit å holde fart på flatene, men kommer det en motbakke bare kreker jeg meg opp. "E va pinne stiv, beina sto rett ut" som Hushovd ville ha sagt. På ferga over til Lyngseidet fikk jeg såvidt varmen i fingre og tær, men så var det ut igjen. Fant ingen camping, så jeg oppsøkte Statoil med den geniale Statoil koppen for å varme meg litt og spørre meg litt for. Sto lett henslengt ved disken og konverserte Statoil dama for å drøye tida. Når koppen gikk mot slutten kjøpte jeg en Smash for å drøye tida ytterligere (forøvrig en undervurdert sjokolade etter mitt syn, en spennende kombinasjon av søtt og salt). Jeg fikk såpass god kontakt med Statoil dama at hun til slutt forærte meg det offisielle Lyngseidet-klistremerket til å ha på bilen ! Et vakkert klistremerke med bilde av sentrum, tatt på 70 tallet. I tillegg kunne jeg få campe ved bensinstasjonen. Ekstraservice ? Fra nå av er det Statoil det !

Men altså, camping. Tilbudet ble det høflig takket nei til, og jeg tråkket rolig gjennom sentrum og speidet til høyre og venstre uten å finne noen plass for telting. Klokka var 22, jeg var sliten, trøtt og sulten, så kynikeren i meg fikk overtaket. Til venstre lå en humpete voll, til høyre et staselig bolighus med plen inntil utmark. Jeg ringte på i huset, og ut kom Fru Figenschoug. Om det var mulig å telte på vollen, det ser ut som et egnet sted og det er ingen campingplass her og bla. bla. bla. ? Neida, kan skjønne du skal telte i hagen her, og du må berre bruke wc og dusj om du ønska ! Ja, det virket faktisk som hun ikke var fremmed for å tilby værelse inne. Men der går grensen, huset mitt har jeg med meg. Det kyniske ? Ikke en eneste nordlending ville latt meg campe på den elendige plassen jeg så meg ut, jeg visste det! Jeg kjenner ikke helt igjen den ubeskjedenheten jeg legger for dagen !

Vel, litt skravlete i stilen dette her, men jeg er mye alene, og det finnes jo en av-knapp, så det er frivillig å følge med. Altså, fra Lyngseidet skulle jeg til Tromsø, første strekk til fergekaia på Svendsby, ca. 20 km. Ombord på ferga tenkte jeg å ta noen bilder av der Lyngsalpene ligger, men ikke syns. Jeg fant bare ikke noen trapp opp til dekk. Ka du fær å leita etter ? sa fergemannen. Jeg sa hva formålet med vimsingen min var, og han forklarte at nei på denne ferga er det ikke lov å være utendørs, du får bli med opp på brua. Dermed stod jeg på broa, høyt hevet over de andre, helt vanlige passasjerene, og med 360 graders utsyn og førstehåndsinformasjon fra selveste kapteinen. Og Lyngsalpene ? (grr). Det blir vel å lese reisebilaget til Aftenposten på lørdager det, der er de jo omtalt og avbildet i strålende vær omtrent annenhver uke.

Av en eller annen grunn fikk jeg en tvangspreget tanke om kaffe og skolebolle på veien innover mot Tromsø. Det var imidlertid (som alltid her oppe) et drøyt stykke fram, og bakeriene er som kjent ikke drysset sånn omtrentlig utover i landet. Neida, de skal på død og liv ligge der hvor folk bor. Og der var ikke jeg. Jeg var tilslutt iferd med å gå helt tom, og måtte bare sette meg til i vegkanten og spise opp brødrester og annet, selv om det bare var et par kilometer inn til byen. Vel inne i sentrum ble det rask fotografering ved den kjente kirka, før besøk på bakeri - eplekake m/is og skolebolle til dessert. En tvangstanke mindre.

Verdens fineste maskin går på... gammelt brød med syltetøy og rosiner!

Nå er jeg hos Roger og Torill på Kvaløya. Her står badstua og gjestesenga klar. Skal bli godt med en natt innomhus, klesvask m.m. Har fått den vanlige nordnorske, vennlige mottagelsen.

Jeg har tenkt litt på det jeg ble spurt om for noen dager siden, hva jeg tenker når jeg sitter sånn å sykler time etter time. Ikke lett å svare på. Den japanske forfatteren Murakami (som har skrevet flere fine bøker etter min smak) er lidenskapelig løper, og har skrevet en bok som heter: "What I´m thinking about when I´m running". Nettopp kommet ut, har ikke fått lest den, men der går det sikkert an å hente noen litterære svar. Selv føler jeg igrunn at det er et privilegium å ikke behøve å tenke så mye. Så skulle jeg skrevet en bok om emnet hadde den blitt temmelig tynn. Men det er noe med monotonien (?) i syklingen som tiltaler meg, jeg blir hensatt i en veldig enkel verden der det meste dreier seg om tråkk & fremdrift, og eventuelle negative følelser fordrives (og erstattes muligens av nye, som f.eks. irritasjon over en to km rett strekning med motvind). Vi menn på 40+ som kan virke litt krampaktig glad i trening blir jo ofte beskyldt for å løpe/sykle/padle fra noe. Men der leste jeg noe treffende en dag som stemmer bra; vi løper hverken fra noe eller til noe; vi er rett og slett så heldige å ha oppdaget den følelsen av likevekt og balanse som en god økt med fysisk utfoldelse gir. Og det må da være helt re- og akseptabelt ? For meg blir den økta på ca. 4 uker.

Helt til slutt; jeg ser det er et litt rosa, romantisk skjær på bildene tatt med mobilen. Jeg skal sjekke om det er noe gammelt jordbærsyltetøy, hvis ikke får jeg ikke gjort noe med det.

Dag 5: Kvænangen - Lyngseidet - 114 km

Et fint opphold på Sekkemo camping i Kvænangen. Det var bare Manfred aus Deutschland og jeg som bodde der, Manfred for 14 året på rad i sin lille campinghytte. Fast gjest mao., så fast at han tok seg av betaling og skrev ut kvittering og greier. Eieren av campingplassen så jeg ikke noe til, hun opplyste på mobil at det bare var å slå seg til og evt. legge igjen penger i kjøkkenskuffen hvis ikke Manfred var der. Hjelpsom og positiv som alle jeg har møtt på turen så langt.

Det ble tung klatring opp til Kvænangfjellet. Det var på med iPod'en og Kraftwerks "Tour de France", se Carlos Sastre for seg og tråkke til. Ned fra fjellet (med nysnø på toppene) var det halvannen mils utforbakke. Varm på toppen, kald på bånn. Det tok meg ca. 2 mils sykling å få igjen varmen. Innover langs Straumfjorden var det god medvind, og jeg lå i ramma og gjorde 30 km/t +. Lunsj etter 5,7 mil på Storslett, herlig kyllingwok.

Nå sitter jeg på Sørkjosen lufthavn, gode kolleger (Arne og Johnny) har sluppet meg inn i varmen og gitt meg tilgang til en pc, litt lettere å skrive på enn de bitte små knappene på telefonen (unnskyld alle skrivefeilene). Jeg skal sykle videre til Olderdalen etterpå, der ferga går over til Lyngseidet. I overskriften har eg juksa litt, jeg får se om jeg rekker siste ferge kl 8.30. Uansett, i morgen blir det Tromsø, det gleder jeg meg til. Så Roger, bare re opp gjestesenga og ha nok varmtvann til dusjen.

Inntrykkene så langt ? Veldig mye klima ! Selvfølgelig flott natur. Porsangerhalvøya/Finnmark var ganske øde. Troms er veldig flott med sine tinder, selv om de gjemmer seg for meg i noen hvite dotter som ligger på ca. 500 meter. Lyngsalpene har jeg gledet meg til lenge, hvis jeg ikke får se dem, ja da klikker jeg ! Den gule kulen har heller ikke i dag vist seg.

Ellers var som sagt i tidligere innlegg Sennalandet en drøy opplevelse. Der herjet naturkreftene med meg, og jeg var litt småengstelig når det snødde og blåste så kraftig, og det ikke var mulighet for å stoppe føre jeg var kommet ned fra fjellet. Jeg kjører litt musikk hver dag, og denne dagen satte jeg på "Pilegrim" med Odd Nordstoga (en veldig fin plate), men når han satte i å synge "du skal aldri koma heim" skiftet jeg fort til "vidare, vidare min song". Ellers vil jeg si at Raga Rockers fungerer bra til sykling. I Finnmark vurderte jeg sterkt Mari Boine "Eight Seasons" som et lite nikk til landsdelen, men jeg er ikke blodfan for å si det sånn. Troms byr imidlertid på mange muligheter, Røyksopp el. Biosphere ? Vi får se.

Jeg skal komme tilbake med noen produktanmeldelser. Her nøyer jeg meg med en omtale av de vantette og vindtette hanskene "Seal Skinz". En fornærmelse mot selens vannbestandige hud/skinn. Hanskene er kalde og våte, og klin umulig å dra på seg med frosne hender. Løp og reklamer !

Vel, først en prat på vaktrommet, og så videre til Lyngseidet.

''Le Alpe de Kvænangsfjellet''

Sørkjosen lufthavn

Dag 4: Alta - Kvænangen - 130 km

Mye fin sykling langs fjorder i dag. Litt oppholdsvær i begynnelsen,og det gjorde godt. Passerte fylkesgrensa til Troms. Ligger nå på campen i tre grader og regn. Klar til å gyve løs på det beryktede Alpe de Kvænangsfjellet i morgen. Nå ligger jeg i teltet og spiser smågodt. Because i am worth it! Og at tørrfisk er et produkt fra denne landsdelen er meg forresten en gåte!



Rasteplass ved Coop...


Se opp for litt av hvert!

Dag 3: Russnes - Alta -107 km

Knut ville ta en hviledag etter en tøff start, så jeg har fortsatt alene. Vår avtale har vært helt åpen mht hvor lenge vi skulle slå følge,så dette var udramatisk. Strekket fra Russnes til Skaidi er bare 25 km, men tok meg to timer. Vinden røsket kraftig, og jeg måtte virkelig jobbe. Lunsj på Skaidi, opptørking. En dame med kaffe og røyk spurte meg; Kå dokker tænke på når dokker sykla sånn? Ja, hva skal jeg svare da? Uansett, mot rådene jeg fikk bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å komme over selveste Col de Sennalandet, en værutsatt fjellovergang før Alta. For å gjøre det kort, det var skikkelig ille! Værste syklingen jeg har opplevd! Men som jeg tenkte, vi snakker ikke 50 timer i dødssonen heller! Ned mot Alta møtte jeg våren, bjørkenen var begynt å bli grønne, og det må ha vært nesten 5 grader. Nei Finnmark, du må kunne bedre enn dette!




Det burde stått Hatter og høy, evt
vært skrevet med bare en t...



Trist syn på veien over Sennalandet

Dag 2: Kåfjorden - Russnes - 77 km

Det stormer i Finnmark! Har syklet langs Porsangerfjorden i dag. Fremdriften er ikke all verden, men sånn blir det når det går mellom 6 og 8 km på flatene, en gang blåste jeg ut i grøfta. En kar i møtende bil stoppet opp, rullet vinduet litt ned, sa: stakkars dokker, rullet viduet opp igjen og kjørte videre. Ullhuene i bobilene smiler og vinker, og pratesyke Gunter fra Tyskland ville gjerne fortelle om sitt Narvik besøk for lenge siden, og høre om den billigste måten å komme inn på Nordkapp platået på. Er ellers spent på morgendagen. Utsatt område over til Alta, usikker på om det er lurt i denne vinden. Takk ellers for hyggelige hilsner på sms!