Dag 6: Lyngseidet - Tromsø - 84 km

Som dere skjønner rakk jeg frem til Olderdalen og ferga over til Lyngseidet i går kveld, ca. 20 min. til gode på siste ferge. Det var flott sykling innover Lyngenfjorden, stødig medvind og flat vei langs fjæra. Flott å sykle på den måten, ligge på den store skiva foran i 30 km/t, lukte sjø og fjære mens Steely Dan synger "Countdown To Ecstasy". Når jeg har kjørt en dag og nærmer meg ca 100 km går det greit å holde fart på flatene, men kommer det en motbakke bare kreker jeg meg opp. "E va pinne stiv, beina sto rett ut" som Hushovd ville ha sagt. På ferga over til Lyngseidet fikk jeg såvidt varmen i fingre og tær, men så var det ut igjen. Fant ingen camping, så jeg oppsøkte Statoil med den geniale Statoil koppen for å varme meg litt og spørre meg litt for. Sto lett henslengt ved disken og konverserte Statoil dama for å drøye tida. Når koppen gikk mot slutten kjøpte jeg en Smash for å drøye tida ytterligere (forøvrig en undervurdert sjokolade etter mitt syn, en spennende kombinasjon av søtt og salt). Jeg fikk såpass god kontakt med Statoil dama at hun til slutt forærte meg det offisielle Lyngseidet-klistremerket til å ha på bilen ! Et vakkert klistremerke med bilde av sentrum, tatt på 70 tallet. I tillegg kunne jeg få campe ved bensinstasjonen. Ekstraservice ? Fra nå av er det Statoil det !

Men altså, camping. Tilbudet ble det høflig takket nei til, og jeg tråkket rolig gjennom sentrum og speidet til høyre og venstre uten å finne noen plass for telting. Klokka var 22, jeg var sliten, trøtt og sulten, så kynikeren i meg fikk overtaket. Til venstre lå en humpete voll, til høyre et staselig bolighus med plen inntil utmark. Jeg ringte på i huset, og ut kom Fru Figenschoug. Om det var mulig å telte på vollen, det ser ut som et egnet sted og det er ingen campingplass her og bla. bla. bla. ? Neida, kan skjønne du skal telte i hagen her, og du må berre bruke wc og dusj om du ønska ! Ja, det virket faktisk som hun ikke var fremmed for å tilby værelse inne. Men der går grensen, huset mitt har jeg med meg. Det kyniske ? Ikke en eneste nordlending ville latt meg campe på den elendige plassen jeg så meg ut, jeg visste det! Jeg kjenner ikke helt igjen den ubeskjedenheten jeg legger for dagen !

Vel, litt skravlete i stilen dette her, men jeg er mye alene, og det finnes jo en av-knapp, så det er frivillig å følge med. Altså, fra Lyngseidet skulle jeg til Tromsø, første strekk til fergekaia på Svendsby, ca. 20 km. Ombord på ferga tenkte jeg å ta noen bilder av der Lyngsalpene ligger, men ikke syns. Jeg fant bare ikke noen trapp opp til dekk. Ka du fær å leita etter ? sa fergemannen. Jeg sa hva formålet med vimsingen min var, og han forklarte at nei på denne ferga er det ikke lov å være utendørs, du får bli med opp på brua. Dermed stod jeg på broa, høyt hevet over de andre, helt vanlige passasjerene, og med 360 graders utsyn og førstehåndsinformasjon fra selveste kapteinen. Og Lyngsalpene ? (grr). Det blir vel å lese reisebilaget til Aftenposten på lørdager det, der er de jo omtalt og avbildet i strålende vær omtrent annenhver uke.

Av en eller annen grunn fikk jeg en tvangspreget tanke om kaffe og skolebolle på veien innover mot Tromsø. Det var imidlertid (som alltid her oppe) et drøyt stykke fram, og bakeriene er som kjent ikke drysset sånn omtrentlig utover i landet. Neida, de skal på død og liv ligge der hvor folk bor. Og der var ikke jeg. Jeg var tilslutt iferd med å gå helt tom, og måtte bare sette meg til i vegkanten og spise opp brødrester og annet, selv om det bare var et par kilometer inn til byen. Vel inne i sentrum ble det rask fotografering ved den kjente kirka, før besøk på bakeri - eplekake m/is og skolebolle til dessert. En tvangstanke mindre.

Verdens fineste maskin går på... gammelt brød med syltetøy og rosiner!

Nå er jeg hos Roger og Torill på Kvaløya. Her står badstua og gjestesenga klar. Skal bli godt med en natt innomhus, klesvask m.m. Har fått den vanlige nordnorske, vennlige mottagelsen.

Jeg har tenkt litt på det jeg ble spurt om for noen dager siden, hva jeg tenker når jeg sitter sånn å sykler time etter time. Ikke lett å svare på. Den japanske forfatteren Murakami (som har skrevet flere fine bøker etter min smak) er lidenskapelig løper, og har skrevet en bok som heter: "What I´m thinking about when I´m running". Nettopp kommet ut, har ikke fått lest den, men der går det sikkert an å hente noen litterære svar. Selv føler jeg igrunn at det er et privilegium å ikke behøve å tenke så mye. Så skulle jeg skrevet en bok om emnet hadde den blitt temmelig tynn. Men det er noe med monotonien (?) i syklingen som tiltaler meg, jeg blir hensatt i en veldig enkel verden der det meste dreier seg om tråkk & fremdrift, og eventuelle negative følelser fordrives (og erstattes muligens av nye, som f.eks. irritasjon over en to km rett strekning med motvind). Vi menn på 40+ som kan virke litt krampaktig glad i trening blir jo ofte beskyldt for å løpe/sykle/padle fra noe. Men der leste jeg noe treffende en dag som stemmer bra; vi løper hverken fra noe eller til noe; vi er rett og slett så heldige å ha oppdaget den følelsen av likevekt og balanse som en god økt med fysisk utfoldelse gir. Og det må da være helt re- og akseptabelt ? For meg blir den økta på ca. 4 uker.

Helt til slutt; jeg ser det er et litt rosa, romantisk skjær på bildene tatt med mobilen. Jeg skal sjekke om det er noe gammelt jordbærsyltetøy, hvis ikke får jeg ikke gjort noe med det.